Jesusbønnen er en kort, men kraftfull bønn med røtter i den østlige kristne tradisjonen, særlig i klostersamfunn. Det antas at dens opprinnelse kan spores tilbake til den tidlige kristne kirken, der den ble fremmet av ørkenfedrene på 300-tallet som et middel til å oppnå indre fred og en konstant erindring av Gud. Bønnens enkelhet og direktehet gjør den til et verktøy for kontemplativ bønn, ofte gjentatt som en del av Jesusbønnens praksis for å påkalle Guds nåde og styrke forholdet til Kristus. Den er mye brukt i østlig ortodoks, østlig katolsk og enkelte anglikanske tradisjoner, særlig i forbindelse med åndelig disiplin og asketiske praksiser. Bønnen er også en integrert del av “Hjertets bønn” eller “Hesykasme,” som fokuserer på stille, kontinuerlig bønn og å oppnå åndelig forening med Gud. Bønnen blir ofte gjentatt ved hjelp av en bønnesnor (komboskini), hvor hver knute representerer én repetisjon av bønnen, noe som bidrar til konsentrert og meditativ bønn.